Åhhhhh, neeeei

Da har jeg fått cellulitter på armene, hva i alle dager!!!!!
Gjett at jeg er meget frustrert for tiden, er det ikke nok med at lårene mine ser ut som et krater. Ikke har jeg gått opp i vekt, men har gått litt ned, veier mellom 103-104 nå og er halvveis i svangerskapet.
Jeg trener da både vanngymnastikk og zumba, men alikavel så ser armene mine ut som en sveitser ost!


Jeg HATER å være overvektig..... Og jeg merker øynene på meg når jeg forteller jeg er gravid, nesten så man hører hva folk tenker....

Møte igjen venninner man ikke har sett på lenge

Dette er vanskelig, jeg har et par venninner som vil jeg skal komme på venninnetreff, de har ikke sett meg på snart to år noen av de. Og jeg har jo lagt på meg siden da, hva kommer de til å tenke når de ser meg igjen? Siden jeg plutselig er 15 kg tyngre enn det de husker.

Jeg vet med meg selv at når jeg ser igjen mennesker jeg ikke har sett på en stund så legger jeg fort merke til om de har forandret seg mye eller ikke. I allfall når det kommer til å legge på seg mye.

Så jeg tenker, skal jeg finne på en unnskyldnig og si jeg ikke kan komme, eller skal jeg prøve å heve hodet, finne meg noen pene klær, ordne meg og møte de? 

Tidligere har jeg alltid gått for det første, er så mye lettere å isolere seg enn å møte verden. Høres veldig dramatisk ut, men for meg som lever i denne kroppen som jeg skjemmer meg så ekstremt mye over så er det et veldig vanskelig tema, det samme med familiesammenkomster som bryllup ol.