Hvordan skal en tykk person bøye seg?

Dette er det som opptar mitt noe store hode for tiden.
Dere skjønner, en dag da vi var på handletur så mistet jeg en matvare på gulvet. Ble stående å se meg rundt på de menneskene som var tilstede. Ble lettere panisk da jeg ikke så verken mannen eller barna var i nærheten.

Herregud, jeg måtte ta den opp selv. Hvordan skulle jeg gjøre dette? Bøyde jeg meg rett ned med strake ben ville min brede rompe breie seg enda mere ut og kanskje vekke oppsikt. Bøyde jeg meg ned på huk kunne jo kanskje buksen min revne, og tenk å vise trusen sin til fremmede og selvfølgelig hadde jeg på meg en bestemor truse den dagen så det kunne jeg jo ikke ta sjangsen på.
Så mens jeg stod der stiv som en stokk og tittet ned på den matvaren jeg hadde mistet på gulvet så la jeg plutselig merke til at enkelte hadde begynt å følge med på meg, de tenkte nok, skal hun bare stå der eller plukke den opp?

Fikk mer panikk og prøvde halvhjertet å bøye meg ned sidelengs, noe som ikke var så vellykket da jeg nesten mistet balansen. Hva skulle jeg gjøre????

Akkurat i det jeg hadde tenkt å flykte kom mitt yngste barn hoppende bortover lykkelig og stoppet rett foran meg, tittet smilende på meg og plukket opp varen til min store lettelse. Jeg hadde blitt reddet.

Hvor er viljen?

Vært oppe siden i over 3 timer allerede, men sitter enda i morgenkåpen til mannen. Sendt avgårde eldste på skolen og yngste sitter med lego å leker seg. Og her sitter ho mor, med morgenkåpen på halvt hold, magen hyler, men orker ikke gå på kjøkkenet å ordne en brødskive eller reise meg opp for å gjøre noe fornuftig.

Har i grunn allerede avlyst dagens zumba, kjenner kroppen gjør motstand med en gang jeg tenker på å røre meg. Jeg vil helst ikke gjøre noe i dag. Skulle ønske mannen var hjemme så denne kobba kunne plassert seg godt til rette igjen i sengen. 

Men så slår det meg, det er slike tanker som har gjort meg til den personen jeg er i dag. En småfeit, noe lat, lite sprudlende småbarnsmor. Og jeg liker det IKKE. 

Så nå skal jeg tvinge den feite ræva mi ut av morgenkåpen og få på meg treningstøy, spise litt frokost, få unnagjort litt husarbeid og så la formene riste vilt til zumba rytmer. Etterpå skal kroppen få hvile og det skal minstemann også :)

Familien er opptatt av min overvekt

Og det irriterer meg grønn for tiden. Det evige maset og gnålet om min vekt er faktisk utrolig sårenede. Min kjære mormor spør ALLTID når hun treffer meg: Hvor mye veier du egentlig? Og jeg svarer at det er personlig og ikke noe jeg vil hun skal vite. Men det stopper ikke der.
Er hun på besøk hos meg eller jeg hos henne så følger hun nøye med på hva jeg spiser og hvor mye. Hun serverer kjeks, kake eller noe annet godt, men tar jeg meg et stykke sier hun høyt foran hele slekta at jeg burde nok heller gå på kjøkkenet å hente meg noe frukt.
Er så flaut, men velger jeg å ikke forsyne meg av det hun serverer så er jeg uhøfflig og da lurer hun på om det ikke er bra nok det hun har.

Når jeg snakker med min mor er også det store samtaleemnet vekt, hun også vil vite hva jeg veier. Og hele tiden kommer hun med råd, alt fra dietter, til slankepiller, trening osv. Det toppet seg da hun mente jeg burde søke om en slankeoperasjon for litt siden.

Min far ringte rundt til slekta for å forhøre seg om det var en fin julegave å gi meg et medlemskap på treningssenter siden jeg var så tykk. Men det endte opp med at jeg fikk noe annet, men syns det var sårende og flaut å få høre i ettertid at en slik ringerunde foregikk.

Nå er jeg snart halvveis i svangerskapet og ingen i familien vet at vi venter et til barn, jeg orker ikke mer mas om den forbaskede vekta og jeg VET at det vil skje hvis jeg sier at jeg er gravid. Så jeg tror at jeg skjermer meg selv ved å holde det skjult, men samtidig har jeg dårlig samvittighet. Vi venter et barn, og ingen vet. Har enda ikke fått mage så har gått greit å møte familien, men snart vil sikkert den også presse seg fram og ta form på fleskmagen min. Nå ligger den godt skjult under et lag med spekk.

Jeg har foreløbig ikke lagt på meg noe, og jeg er stolt. Har startet opp med zumba igjen og det er både godt og frustrende å kjenne at flesket danser sammen med meg til zumba rytmer. Ja, jeg ser på mitt eget flesk som en annen person, haha, min egen fiende. Som er godt polstret rundt kroppen min.
For sannheten er at jeg drasser med meg et ekstra menneske i fett på min egen kropp, skjemmes over å veie så mye.