Totalt antall sidevisninger

torsdag 10. mars 2011

Åhhhhh, neeeei

Da har jeg fått cellulitter på armene, hva i alle dager!!!!!
Gjett at jeg er meget frustrert for tiden, er det ikke nok med at lårene mine ser ut som et krater. Ikke har jeg gått opp i vekt, men har gått litt ned, veier mellom 103-104 nå og er halvveis i svangerskapet.
Jeg trener da både vanngymnastikk og zumba, men alikavel så ser armene mine ut som en sveitser ost!


Jeg HATER å være overvektig..... Og jeg merker øynene på meg når jeg forteller jeg er gravid, nesten så man hører hva folk tenker....

tirsdag 1. mars 2011

Møte igjen venninner man ikke har sett på lenge

Dette er vanskelig, jeg har et par venninner som vil jeg skal komme på venninnetreff, de har ikke sett meg på snart to år noen av de. Og jeg har jo lagt på meg siden da, hva kommer de til å tenke når de ser meg igjen? Siden jeg plutselig er 15 kg tyngre enn det de husker.

Jeg vet med meg selv at når jeg ser igjen mennesker jeg ikke har sett på en stund så legger jeg fort merke til om de har forandret seg mye eller ikke. I allfall når det kommer til å legge på seg mye.

Så jeg tenker, skal jeg finne på en unnskyldnig og si jeg ikke kan komme, eller skal jeg prøve å heve hodet, finne meg noen pene klær, ordne meg og møte de? 

Tidligere har jeg alltid gått for det første, er så mye lettere å isolere seg enn å møte verden. Høres veldig dramatisk ut, men for meg som lever i denne kroppen som jeg skjemmer meg så ekstremt mye over så er det et veldig vanskelig tema, det samme med familiesammenkomster som bryllup ol.

fredag 18. februar 2011

Hvordan skal en tykk person bøye seg?

Dette er det som opptar mitt noe store hode for tiden.
Dere skjønner, en dag da vi var på handletur så mistet jeg en matvare på gulvet. Ble stående å se meg rundt på de menneskene som var tilstede. Ble lettere panisk da jeg ikke så verken mannen eller barna var i nærheten.

Herregud, jeg måtte ta den opp selv. Hvordan skulle jeg gjøre dette? Bøyde jeg meg rett ned med strake ben ville min brede rompe breie seg enda mere ut og kanskje vekke oppsikt. Bøyde jeg meg ned på huk kunne jo kanskje buksen min revne, og tenk å vise trusen sin til fremmede og selvfølgelig hadde jeg på meg en bestemor truse den dagen så det kunne jeg jo ikke ta sjangsen på.
Så mens jeg stod der stiv som en stokk og tittet ned på den matvaren jeg hadde mistet på gulvet så la jeg plutselig merke til at enkelte hadde begynt å følge med på meg, de tenkte nok, skal hun bare stå der eller plukke den opp?

Fikk mer panikk og prøvde halvhjertet å bøye meg ned sidelengs, noe som ikke var så vellykket da jeg nesten mistet balansen. Hva skulle jeg gjøre????

Akkurat i det jeg hadde tenkt å flykte kom mitt yngste barn hoppende bortover lykkelig og stoppet rett foran meg, tittet smilende på meg og plukket opp varen til min store lettelse. Jeg hadde blitt reddet.

tirsdag 15. februar 2011

Hvor er viljen?

Vært oppe siden i over 3 timer allerede, men sitter enda i morgenkåpen til mannen. Sendt avgårde eldste på skolen og yngste sitter med lego å leker seg. Og her sitter ho mor, med morgenkåpen på halvt hold, magen hyler, men orker ikke gå på kjøkkenet å ordne en brødskive eller reise meg opp for å gjøre noe fornuftig.

Har i grunn allerede avlyst dagens zumba, kjenner kroppen gjør motstand med en gang jeg tenker på å røre meg. Jeg vil helst ikke gjøre noe i dag. Skulle ønske mannen var hjemme så denne kobba kunne plassert seg godt til rette igjen i sengen. 

Men så slår det meg, det er slike tanker som har gjort meg til den personen jeg er i dag. En småfeit, noe lat, lite sprudlende småbarnsmor. Og jeg liker det IKKE. 

Så nå skal jeg tvinge den feite ræva mi ut av morgenkåpen og få på meg treningstøy, spise litt frokost, få unnagjort litt husarbeid og så la formene riste vilt til zumba rytmer. Etterpå skal kroppen få hvile og det skal minstemann også :)

mandag 14. februar 2011

Familien er opptatt av min overvekt

Og det irriterer meg grønn for tiden. Det evige maset og gnålet om min vekt er faktisk utrolig sårenede. Min kjære mormor spør ALLTID når hun treffer meg: Hvor mye veier du egentlig? Og jeg svarer at det er personlig og ikke noe jeg vil hun skal vite. Men det stopper ikke der.
Er hun på besøk hos meg eller jeg hos henne så følger hun nøye med på hva jeg spiser og hvor mye. Hun serverer kjeks, kake eller noe annet godt, men tar jeg meg et stykke sier hun høyt foran hele slekta at jeg burde nok heller gå på kjøkkenet å hente meg noe frukt.
Er så flaut, men velger jeg å ikke forsyne meg av det hun serverer så er jeg uhøfflig og da lurer hun på om det ikke er bra nok det hun har.

Når jeg snakker med min mor er også det store samtaleemnet vekt, hun også vil vite hva jeg veier. Og hele tiden kommer hun med råd, alt fra dietter, til slankepiller, trening osv. Det toppet seg da hun mente jeg burde søke om en slankeoperasjon for litt siden.

Min far ringte rundt til slekta for å forhøre seg om det var en fin julegave å gi meg et medlemskap på treningssenter siden jeg var så tykk. Men det endte opp med at jeg fikk noe annet, men syns det var sårende og flaut å få høre i ettertid at en slik ringerunde foregikk.

Nå er jeg snart halvveis i svangerskapet og ingen i familien vet at vi venter et til barn, jeg orker ikke mer mas om den forbaskede vekta og jeg VET at det vil skje hvis jeg sier at jeg er gravid. Så jeg tror at jeg skjermer meg selv ved å holde det skjult, men samtidig har jeg dårlig samvittighet. Vi venter et barn, og ingen vet. Har enda ikke fått mage så har gått greit å møte familien, men snart vil sikkert den også presse seg fram og ta form på fleskmagen min. Nå ligger den godt skjult under et lag med spekk.

Jeg har foreløbig ikke lagt på meg noe, og jeg er stolt. Har startet opp med zumba igjen og det er både godt og frustrende å kjenne at flesket danser sammen med meg til zumba rytmer. Ja, jeg ser på mitt eget flesk som en annen person, haha, min egen fiende. Som er godt polstret rundt kroppen min.
For sannheten er at jeg drasser med meg et ekstra menneske i fett på min egen kropp, skjemmes over å veie så mye.  

søndag 23. januar 2011

I dag var dagen

Men det var vist ikke så lett å bare bestemme seg.
Men får se det positive i det, fikk presset rompa inn i den fineste dongeri buksen min og var med på handletur med gubben og barna. Men utenom det har jeg ikke gjort så mye fornuftig.

I dag på butikken stod jeg å lo av barna mens de kranglet litt om hvem som skulle legge ting i handlevognen, plutselig ser jeg den rare dama ser på meg og LER! Hva tenker jeg, så FREKT, følte meg litt mobbet. Men neida, det var MITT eget speilbilde. Jeg kjente meg ikke igjen! Da jeg gikk ut av døren i dag med den fineste dongri buksen, en god varm ulljakke og en fin lue på toppen følte jeg meg faktisk veldig fin. Smilte til og med til mitt eget speilbilde. Men så feil kunne jeg altså ta. Så der stod jeg i butikken og stirret på denne fremmede damen i glassdøren, og innså at jeg ikke kjenner til det andre ser.

Hva tenker mennesker når de ser noen som er tykke? Hever de på bryna når jeg tar en sjokolade fra butikkhylla og legger den i handlevognen? Ser de en lat mor? Eller et menneske som har sviktet seg selv? Hva ser de og hva tenker de om meg? Ser de på mannen min og tenker han kunne funnet seg noen bedre?

Jeg prøver å huske tilbake, for en gang i tiden har jeg vei 60 kg. Husker ikke noe, eneste jeg kan huske er hvordan det er å leve som overvektig. Jeg er en person på 105 kg. Det er det jeg er.  

lørdag 22. januar 2011

Ja nå er der er det lenge siden jeg har skrevet et innlegg

Har virkelig ikke orket, jeg har dynket meg selv i selvmedlidenhet, ja for det har vært synd i meg. For tenk, det har vært så synd på meg at jeg ikke har orket å leve på hele 8 dager. Jeg har kun eksistert.
Til og med det å gjøre dagligdagse ting som å dusje har vært et ork. Jeg har levd i singletter og zebranattbuksa mi i mange dager.
Har vært en ivrig zumbadanser, aktiv mor, en god kone og vært blid og hyggelig dagen lang i mitt syke lille hode. I virkeligheten har jeg vært nede i kjelleren. Og det har vært vanskelig å innrømme det for meg selv.

Jeg har sluttet alle dager med å tenke i morgen er en ny og bedre dag, det er dagen jeg skal snu og begynne å leve igjen. Men det første jeg gjør når jeg våkner etter en dårlig natt er å rakke ned på meg selv. Jeg rett og slett mobber meg selv hele dagen. Jeg har startet dagene med å tenke, æsj og klipe meg selv i flesket og felle en tåre. 

Det verste er at jeg VET at dette ikke er rett, jeg VET det kun er jeg selv som kan snu dette. Grunnen til at den siste tiden har vært tøff er egentlig et mirakel, en start på et nytt og vidunderlig liv som jeg og mannen har skapt sammen, selv om det kom som et stort SJOKK så er det en glede og kunne si at vi skal ha et lite barn. Inn under alt flesket vokser det et vakkert barn. Et barn som er lagd av kjærlighet.

I stedenfor å være i lykkeland over å få en slik uventet gave så har jeg vært langt nede å tenkt kun på meg selv. Hva med kroppen min, nå blir det flere strekkmerker, enda mer hengemage, nye cellulitter og vekta vil stige, ikke synke!!!

Men dette skal jeg snu. Så VELKOMMEN strekkmerker, hengemage, cellulitter og en enda større rompe. Jeg er GRAVID. I morgen er starten på en ny og bedre hverdag. I morgen skal jeg leve, og jeg skal fortsette med det. Og ikke minst, velkommen hormontrollet.