Men det var vist ikke så lett å bare bestemme seg.
Men får se det positive i det, fikk presset rompa inn i den fineste dongeri buksen min og var med på handletur med gubben og barna. Men utenom det har jeg ikke gjort så mye fornuftig.
I dag på butikken stod jeg å lo av barna mens de kranglet litt om hvem som skulle legge ting i handlevognen, plutselig ser jeg den rare dama ser på meg og LER! Hva tenker jeg, så FREKT, følte meg litt mobbet. Men neida, det var MITT eget speilbilde. Jeg kjente meg ikke igjen! Da jeg gikk ut av døren i dag med den fineste dongri buksen, en god varm ulljakke og en fin lue på toppen følte jeg meg faktisk veldig fin. Smilte til og med til mitt eget speilbilde. Men så feil kunne jeg altså ta. Så der stod jeg i butikken og stirret på denne fremmede damen i glassdøren, og innså at jeg ikke kjenner til det andre ser.
Hva tenker mennesker når de ser noen som er tykke? Hever de på bryna når jeg tar en sjokolade fra butikkhylla og legger den i handlevognen? Ser de en lat mor? Eller et menneske som har sviktet seg selv? Hva ser de og hva tenker de om meg? Ser de på mannen min og tenker han kunne funnet seg noen bedre?
Jeg prøver å huske tilbake, for en gang i tiden har jeg vei 60 kg. Husker ikke noe, eneste jeg kan huske er hvordan det er å leve som overvektig. Jeg er en person på 105 kg. Det er det jeg er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar