Ja nå er der er det lenge siden jeg har skrevet et innlegg

Har virkelig ikke orket, jeg har dynket meg selv i selvmedlidenhet, ja for det har vært synd i meg. For tenk, det har vært så synd på meg at jeg ikke har orket å leve på hele 8 dager. Jeg har kun eksistert.
Til og med det å gjøre dagligdagse ting som å dusje har vært et ork. Jeg har levd i singletter og zebranattbuksa mi i mange dager.
Har vært en ivrig zumbadanser, aktiv mor, en god kone og vært blid og hyggelig dagen lang i mitt syke lille hode. I virkeligheten har jeg vært nede i kjelleren. Og det har vært vanskelig å innrømme det for meg selv.

Jeg har sluttet alle dager med å tenke i morgen er en ny og bedre dag, det er dagen jeg skal snu og begynne å leve igjen. Men det første jeg gjør når jeg våkner etter en dårlig natt er å rakke ned på meg selv. Jeg rett og slett mobber meg selv hele dagen. Jeg har startet dagene med å tenke, æsj og klipe meg selv i flesket og felle en tåre. 

Det verste er at jeg VET at dette ikke er rett, jeg VET det kun er jeg selv som kan snu dette. Grunnen til at den siste tiden har vært tøff er egentlig et mirakel, en start på et nytt og vidunderlig liv som jeg og mannen har skapt sammen, selv om det kom som et stort SJOKK så er det en glede og kunne si at vi skal ha et lite barn. Inn under alt flesket vokser det et vakkert barn. Et barn som er lagd av kjærlighet.

I stedenfor å være i lykkeland over å få en slik uventet gave så har jeg vært langt nede å tenkt kun på meg selv. Hva med kroppen min, nå blir det flere strekkmerker, enda mer hengemage, nye cellulitter og vekta vil stige, ikke synke!!!

Men dette skal jeg snu. Så VELKOMMEN strekkmerker, hengemage, cellulitter og en enda større rompe. Jeg er GRAVID. I morgen er starten på en ny og bedre hverdag. I morgen skal jeg leve, og jeg skal fortsette med det. Og ikke minst, velkommen hormontrollet.